Nyeste artikler:

Dovre gps

Kadaverhundkurs i Dovre

Jeg møtte fredag ettermiddag, der jeg fikk utdelt område og kadaver vi skulle være i.  Det var tre påmeldte deltagere, alle møtte til teoridel på hotellrommet. Vi gikk gjennom innholdet i norske kadaverhunder, om hvem som er med og hva vi gjør, Videre gikk vi gjennom gps bruk overføring til data. Alle muligheter der med sporlogg og veipunkter bilder osv. vekket stor interesse. Lørdag møtte første deltaker i meget fint høstvær og med en blandingshund, som var litt forsiktig mot første funnet, men ble mer interessert etter vært. Neste kom med to border collie, den ene hadde mer iver enn den andre, siste mann hadde en border collie, som også viste interesse for kadaver. Vi snakket om godkjenning prøve til alle om område vi var i på ca. 30 mål og om og finne tre objekt i 60-100 mål. Håper alle har lært noe, takk for en hyggelig dag.

Kristian

glad

 

 

Kjell Smestad 

"Skapelsen"

  "Næmmen sjå her sier kjærringa!! Her er det arbe ått dæj"??!

 Hu höll fram GD å viser mæj et digert stykkje om håssen Fylkesmænn i Oppland hadde træla mæ  å løyse en ældeles håplaus oppgave.

Dom skulle prøve å få "noen" tæl å kjøpe sæj våkterhund. Viss "noen" kjøfte en kvælp så måtte vedkomende ha den til den vart vaksin. Viss den vart vaksin å "flink", så kunne fylkesmænn leige hund å eiger til å hølle sauan unna råvdyra.

Får detti skulle vedkommende få en viss gåttjørelse. Desuten skulle dom betale både bikkja å frakta. Men bikkja skulle vara fylkesmænn sin eiendom.

Itte så mærkeli at ingen beit på detta opplegget.

 

Dette var fri tolking av det som stod i avisa en vårdag i 2006.

Jeg tok en telefon til vedkommende som stod omtalt, og fikk bekreftet at det var ønskelig å prøve ut en vokterhund. Etter litt om og men foreslo jeg at det gikk an å regne anbud på hele saken. Hund, frakt, foring, tilsyn osv.…

 Hunden.

Anbudet ble utarbeidet på rekordtid og godtatt umiddelbart. Ei voksen godt sosialisert PYRINEERTISPE ble innkjøpt fra Kolvereid. "Suzanna"  vokste opp blant sauer, og hadde stor respekt og omsorg for disse.

Geografien.

Det utvalgte området vi skulle patruljere var en del av Ramshytta beitelag i Ringebu kommune. Her var 72 000 daa sterkt avgrenset av to elver (Nordåa og Søråa) i nord og sør. Grensa mot øst var fylkesgrensa mot Hedmark. Mot vest gikk området helt ned til bygda. 

Rovdyr

Her var alle de fredede rovdyrene til stede. Kongeørna var den som gjorde minst skade den gangen. Gaupa opererte i skogbeltet mot bygda. Jerven forårsaket årlig store tap inne på snaufjellet, og hadde sine raid vestover. De fleste bjørner som kom fra Sverige var innom her.

Noen lot seg bare registrere ved hjelp av avføring og DNA. Andre forgrep seg på beitedyra med drap og unnajaging.

 Brukerne.

Det var fem brukere av beiteområdet.

En besetning med ammekyr, en med ammekyr og sau, og tre sau besetninger.

Antall sauer i området var rundt 1200. Av kjøttfe var det ca. 90.

I begynnelsen kunne vi ane en viss skepsis til å ha en stor hund gående løs i beiteområdet. Dette ga seg fort, og vi hadde et fint samarbeid i tre år.

Fjellstyret var omså skeptiske i forholdet til villreinen. Disse fikk noen ufrivillige joggeturer med en pyrineer etter seg, men det dreide seg om bare noen hundre meter.

 Vokterjobben

Dette var i prinsippet en grei jobb. Sauer og rovdyr skulle holdes adskilt.

I praksis var det jo umulig. Men det skulle legges ned en betydelig arbeidsmengde. Det var budsjettert med 50 timer tilsyn pr uke fra beiteslipp til ferdig sanket.

Uka begynte på søndags ettermiddag. Da møtte vi hyttefolket på veg hjem. De kunne ha hørt eller sett noe av interesse for saken.

Området ble ikke patruljert systematisk, men ut fra forskjellige indikasjoner. Noen av disse indikasjonene kunne være ansamlinger av kråker, korp, eller urolig sau.

Vi innførte "slipstvang".!!

 Å kunne telle seg til hvor mange lam det skulle være i en flokk var faktisk mulig ved hjelp av disse "slipsene" i forskjellige farger som ble tredd inn på bjelleklaven. Var avviket her stort i en eller annen retning, så var det en indikasjon på at noe var feil.

Om arbeidet som vokter og vokterhund var til nytte fikk vi ikke svar på før etter sankingen.

Vi kunne se var at antallet gjenfunnene kadaver økte betydelig.

Dermed ble kontakten med SNO hyppigere, og vi hadde også her et godt samarbeid.

GPSen kom etterhvert inn i bildet, og det ble ikke lenger nødvendig å følge med for å påvise kadaverfunnene. Likevel ble vi ofte med for å ta et ekstra søk i området, og ikke minst for å lære om forskjellige predatorers angreps og drapsmønster. Ved å følge med på SNOfolkene sin obduksjon av offeret, lærte vi hvilken pinlig nøyaktighet som lå bak en uttalelse som f.eks. "dokumentert drept av bjørn". Da var det faktisk bevist at en bjørn hadde drept dette dyret.

Bevisene her var bilder av offeret, og av spor og sportegn. Det kunne være hår og avføring. Om mulig kunne SNO folkene rekonstruere hele angrepet.

 Sannhetens øyeblikk.:

Det ble sanking, og det ble telling.

Tapsprosenten hadde gått ned med 40 % fra året før!!

Det var fem fornøyde beitebrukere i det området vi hadde gått. Når vi så løftet blikket og kikket over på andre siden av Nordåa og Søråa, kunne vi der konstatere at antallet sauer som hadde minsket i tap på vår side hadde økt hos dem.

Med andre ord. Vi hadde ikke løst et problem, men vi hadde flyttet det i geografien.

 

2. året.

Nå var vi kjent i området. Vi visste litt om sauenes beitemønster i fint vær og i styggvær. Sauene gjenkjente oss. Det var ikke den panikkflukten når vi dukket opp nå, som året før.

Eksperimentering med andre hundetyper begynner. Må man ha et "beist" av en pyrineer for at dette skal virke?? Vi prøver først med egen hund. Ei jæmthundtispe på to år går i sæla og langline. Preget på elg, men finner kadaver. Det kan virke som at lina er tungvinn i forhold til det å gå løs. Men lina er med på å gi bedre oversikt over hundens reaksjoner til enhver tid. I begynnelsen går vi på kadaver som er funnet og registrert. Så blir Suzanna parkert for en dag eller to, og jæmthunden opererer alene. Er det kadaver i området og vinden er riktig så finner hun dem. Om hun er like god som Suzanna er ikke godt å si, men det virker.

Så prøver vi med andre hunder. (Vi i denne sammenhengen er Suzanna og jeg. Av frykt for uheldig inngripen ble hverken beitebrukerne eller Fylkesmannens representant orientert enda.)

En liten blandingshund får prøve seg. Med hjelp av GPS orienterer vi oss i forhold til registrerte kadaver og vind. Ingen forskjell fra mine hunder og denne. Det neste er at en av beitebrukerne overtales til å ta med sin fuglehund på helgens tilsynsrunde. Denne finner de kadaverene som er registrert, men også to som vi ikke har funnet.

Vi er i gang med noe. Men har vi skapt noe?

Fylkesmannens representant og beitebrukerne orienteres. Om vi ikke blir direkte oppfordret til å fortsette, så har vi deres tillit.

 Etter sanking ser vi at tapsprosenten er på veg oppover igjen.

Det virker som om vi tildelts kan patruljere vekk jerv og gaupe. Mens en bjørn på vandring er upåvirkelig av vår virksomhet.

Det vi også ser er at området det tapes sau i er omtrent konstant. 18000 daa første året, og litt over 20000 daa nå.

 3. året.

Nå vet vi litt om bjørnenes ruter. Hvor den kommer inn, og hvor den går ut. Vi kjenner til områdene som jerven herjer som verst.

Vi bruker de foregående års materiale og legger delvis om patruljeringa etter dette.

 Nå får det aktuelle tapsområdet på 20-22000 daa 70 % av tilsynstida. Mens de resterende 52000 daa får 30 %. Dette gjør at tredje året er gjenfinningsprosenten på søyer 40 %, og på lam 14 %. Her var gjenfinningsprosenten på ca. 5 % før vi begynte.

Sauebøndene i nærområdet ble oppfordret til å komme for å prøve sine hunder. Likeså de lokale elgjegerne. Vi tok i bruk GPSen mer aktivt, og vi ser her er forløper til det vi nå kaller "Kurs i kadaversøk med hund".

  Som en avsluttning kan vi se på hva har vi skapt?

 En forståelse for verdien av å merke søyene med slips.

 En forståelse for at det ti tusenår gamle instinktet som hundene har for å finne kadaver til mat er aktuelt også i dag.

 En forståelse for at den ene hundetypen er like verdifull som den andre til dette arbeidet.

 En forståelse for at historiske tap også må komme inn i planlegginga av tilsyn.

 En forståelse for at GPSen er et hjelpemiddel og en venn.

 Kjell

 

 

 

IMG 2705

 

 

Kurs i kadaversøk med hund

i

Haltdalen

 

Denne gangen ble løypa lagt på oversiden av HV sentret, og på nedsiden av skytebanen.

Det ble lagt ut 6 søksobjekt som alle var lam.

I tillegg lagde vi et egen søksområde på 6.5daa hvor ekvipasjene søkte uten hjelp av GPS koordinater. Her var det plassert 3 objekt.

Dette området ble også brukt til trening for viderekommende, det vil si noen av de som gikk på kurs i vår.

Disse fikk oppgitt 5 koordinater som var hjørnene i feltet. Etter endt søk sendte de sporlogg og funn til meg på mail med Garmin Base camp.

 

Ekvipasjene ble kurset til akkompagnement av 12.7 mm mitraljøser og AG3. Ingen av hundene reagerte på skytinga.

Av raser hadde vi 4 border collie, 1 Chiba inu, 1shæfer, 1 norsk elghund grå og 1 Irish softcooated wheten terrier

Chiba inuen skulle gå med to førere, men her ble det meldt sykdomsforfall.

Landbrukskontorets representant tok utfordringen og stilte på kort varsel.

 

Det deltok 3 ekvipasjer på det videregående opplegget. 2 border collier, og 1 blandingshund.

Treningsopplegget for viderekommende var rettet mot godkjenningsprøva som planlegges våren 2013.

 

Her er Landbrukskontoret og beitelagsleder enige om å satse på å få til godkjente ekvipasjer til kadaversøk og ekstraordinære tilsyn. Likeså er de enige om å satse på de mulighetene som GPS og data kan by på.

Kjell

IMG 2774

  IMG 0097 3

Godkjenningsprøve i Alta

24. 8. 2012.

 

 

Her var tre ekvipasjer påmeldt, og alle møtte. Noen med, og noen uten synlige eksamensnerver. 

Terje Nordberg og Kjell Smestad var dommere. 

Det ble lagt opp to felt med 3 kadaver og ei bjelle i hvert. Området var på Jordfallet. Her var det bjørk og furuskog med lyng og litt kratt som undervegetasjon. Felt 1 var på 90 da, og felt 2 var på 70 da.

Det var noen få varmegrader og en forsiktig bris fra vest.

Hunderasene som deltok her var 2 Norsk elghund grå, og en Kelpie. 

Kelpien løste oppgaven på en overbevisende måte. Alle tre kadaverene og bjella ble funnet. En av elghundene fant bjella og et kadaver. Den andre elghunden var med på å finne bjella, men viste ingen interesse for kadaver. 

Etter prøven koblet vi opp GPSen til dataen for å vise hver enkelt deltaker ved hjelp av sporloggen hvorfor vedkommende bestod eller ikke.

Sporloggen skrives ut, og følger med godkjenningsskjemaet til oppdragsgiver som dokumentasjon på resultatet. 

Hundene viser tydelig at for dem er dette løsbart.

 Førerne har et viktig og nødvendig hjelpemiddel i GPSen.

 Her som andre steder er største utfordringen det å ha et avslappet forhold til GPSen, og full fokus på hunden. Det er den som skal gjøre jobben!!

Kjell

IMG 0102 3

IMG 0565

Godkjennings prøve i Tana.

Hei da har Kjell Smestad og jeg Terje Nordberg vært i Tana og holdt godkjenningsprøve for kadaverhunder. Det var 9 påmeldte ekvipasjer, 8 av dem stilte opp. Vi ser at det er ganske krevende å klare kravene, men det er dyktige ekvipasjer her. Det vi ser er at gpsen er det største problemet. Vi har vært heldig med været, stort sett bare sol og fin vind. Vi ser at det er viktig å planlegge søket i forhold til vind. Vi som dommere har hatt et fint opphold her i Tana. Fire av åtte besto. Gratulere til de fire. Lykke til med treningen til dere som ikke klarte det denne gangen. I morgen kjører vi til Alta for å holde en prøve der med 3-4 deltagere der.

IMG 0577

IMG 0579

IMG 2305 2 

Terje Nordberg, denne mannen utgjør 1/3 av de nyutdannede instruktørene fra Troms.

En trivelig kar som ble født for 55 år siden i Storslett.

Levd i Troms hele livet. Far til tre jenter i alderen 20- 25 år

Han gikk på kadaverkurs i 2010 i Bardu. Han har en hund som fungerer godt (BC). Han kunne GPS. Han likte å ferdes i naturen. Han hadde erfaring med sau. Han hadde alt som skulle til for å trives med kadaversøk. Han fikk godkjennelse våren 2012. Han ble instruktør omtrent samtidig. Det var litt om HAN!

Din "nye" rolle som instruktør? Fortell litt om den.:

Det er jo en ny verden! Her skal du ikke bare kunne med hund, du skal kunne med folk og. Og samtidig har dette vært både givende og lærerikt.

Det mest spennende så langt var da jeg fikk ansvaret for teoridelen på kadaverkurset i Tana i vår. Men nerver til tross, det kom fine tilbakemeldinger.

Så ble det praksisdelen på Helligskogen. Neste steg var godkjenningsprøva i Tana. Det har vært ei bratt læringskurve.

( Forfatters anmerkning.: Vi sitter i Tana og skriver. Godkjenningsprøva er nå)

Tre deltakere så langt. En møtte ikke opp. En kom og klarte det med glans. Og en strøk etter en formidabel innsatts, men litt slurv med GPSen.

Spennende med de kommende dager. Hvor mange klarer prøva, og hvor mange stryker.

Det var forbausende mye arbeide med de to prøvefeltene.

Ikke med å legge ut kadaverene, men etterpå. Det å tilpasse prøvefeltet så det ble passe stort. Feltene skal være mellom 60 og 100 mål. Samtidig som det skulle gå "rundt" de utlagte kadaverene. Til slutt kjørte vi bort i bilen for å sjekke.

Det var godt å sove når alt endelig var i orden.

På torsdag skal vi til Alta å gjenta prosessen der.

Lange dager!! Ikke to like. Nye mennesker og hunder. Nye områder og nye hotellsenger.